Linderud ILs historie:
"Overlærer Odd Øiseth og Johnny Andersen kom under et foreldremøte våren 1967 i snakk om idrett. Odd Øiseth sa at hvis Linderudbeboerne skulle bruke Linderudhallen når den sto ferdig, så måtte det startes et idrettslag.
St.Hansaften samme år kom Finn Amundsen og Johnny Andersen i snakk med Tom Jensen. Idrettslag i distriktet ble diskutert. Tom Jensen satt da i Borettslag II sitt styre. Han tok så saken opp med styret Borettslag I og Borettslag II sitt styre. Formennene i borettslagene ga så Tom Jensen i oppdrag å innkalle til et møte med noen av dem som var mest interessert. Følgende ble så innkalt til møte 13.12.1967:
Edvin Eidaker, Knut Hansen, Kåre Danielsen, Johnny Andersen, Ralph Lien, Bjørnar Johansen, Tom Jensen. Som sekretær ble Ralph Lien valgt.
Etter sterkt påtrykk fra Johnny Andersen ble laget stiftet samme dag. Som formann fram til konstituering 25. januar 1968 ble Johnny Andersen valgt. Interessen var enorm, ca. 260 voksne møtte denne dagen.
De tillitsvalgte ble:
Formann Johnny Andersen
Viseformann Kjell Ekelund
Sekretær Edgar J. Nielsen
Kasserer Solveig Løvbrøtte
Styremedlem Bjørn Hellerud
Gruppeformenn:
Haakon Haugen, håndball
Jørgen Braathen, fotball
Kåre Seem, ski
Mosjon Ingeborg Steinsrud, damer
Mosjon Ingar Thorsø, herrer
Instruktør Turn Bjørg Ranang
Treningslokaler ble Linderudhallen og Krigsskolens gym.sal.
Treningsbaner: Veitvetbanen og banen ved Krigsskolen
Idrettsmerkeutvalg: Kjell Ekelund og Edvin Eidaker
Trenere håndball: Dag Andersen, Jan-Egil Andersen og Tor Bjørn Torgersen
Trenere fotball: Jørgen Braathen, Bjørn Hellerud, Roy Dennis Foster, Hermann Steen, Ivar O. Hansen og Johnny Andersen
Trenere mosjon; Edvin Eidaker og Grete Gussgard
Trenere ski: Rolf Sletner og Kåre Seem
Det ble bestemt at idrettslagets merke skulle være et lindeblad i klubbens farger blått og gult.
Bydelen Linderud ble formet på 1960-tallet, så den gangen idrettslaget ble stiftet så var det en ung befolkning som flyttet inn. Det ble en boplass for mange mennesker men fra historien, bla. om Linderud gård, har det vært bosetting i området langt bakover i tid.
Alle som flyttet inn i området hadde med seg tradisjoner og skikker der de kom fra. Men det var viktig å ikke bli rotløse, men å knytte kontakter og vennskap i det miljøet som man flyttet til og dermed skape det nye Linderudmiljøet. En viktig faktor for å skape Linderudmiljøet ble nettopp idrettslaget.
Jeg siterer litt fra noen tidlige skrifter jeg har funnet som omtaler folk som bosatte seg på Linderud de første 10-15- årene:
"Befolkningen på Linderud må få en spesiell ros for sin medvirkning og positive holdning til det som skjer i området. Samarbeidet mellom de forskjellige borettslagene er meget godt, og kontakten til skolen, idrettslaget, husmorlaget mv. er meget positiv. "
Tenkte i dag å skrive litt fra jubileene klubben har vært gjennom.
Det ble feiret både 10-årsjubileum, 25-årsjubileum og 40-årsjubileum. I forbindelse med 10-årsjubileet ble det gjennomført jubileumsturnering på Linderudbanen for flere klasser. Og Old-boyslaget vant sin klasse så vidt jeg erindrer, men det skyldtes nok mest at vi hadde en partisk dommer i avslutningskampen, nemlig vår kjære klubbleder og fotballformann Johnny Andersen. Men moro var det !
Selve jubileumsfesten for 10-åringen foregikk på Linne hotell, mens 25-åringen ble feiret i skolen aula.
Jeg fikk æren av å holde jubileumstalen med tilbakeblikk på de 25-årene. Her er et lite utsnitt fra denne talen:
" Kjære idrettsvenner !
Gratulerer med morgendagens jubileum. Det er 25 år siden noen framsynte folk kom sammen for å starte idrettslaget vårt.
Det er med en viss ærbødighet jeg påtok meg denne jobben. Jeg måtte ha et par dagers betenkningstid. Samtidig er det en utfordring å få med seg det viktigste i historien om klubben vår i 25 år.
Største utfordringen er å fatte seg i korthet om en slik omfattende historie.....men i løpet av noen timer er jeg vel gjennom det vesentligste.
Søk til side, hvordan skal man kunne si noe vettugt i løpet av noen få minutter når det egentlig er et emne som vil kunne ta dager....
Vi har befunnet oss på historisk grunn i 25 år. Vi har boltret oss på jordene til en storgard kjent fra historien mange hundre år tilbake i tid. Ganske sikkert har også vikingene vært her lenge før byen ved Viken, St.Hallvards by. ble grunnlagt. besøkt disse traktene og framover til Snorres tid og svartedauen på 13-tallet. Mon tro om ikke skaldene fra Snorres tid ville sagt det på denne måten i en anledning som nå:
Vakne alle vener gode.
Kva er andre hendingar mot denne
som no står i fremste rad
Det er dag for heider
Det er dag for fagnad
Lat mykje venleg hauking høyrast
Det er dag for heider åt hovdinger, hærmenn og møyer
i fylkingen på Linderud
Jeg har lyst til å dvele litt ved starten. Forfatteren DL Moody har en gang sagt:
"Det er to slags mennesker. De som går foran og utretter noe og de som kommer etter og kritiserer."
Her på Linderud er det helt klart mennesker som har gått foran og utrettet noe. Vi har hatt en "hærskare" av ildsjeler gjennom disse 25 årene som har gjort en fantastisk jobb.
Det var mye kummerlig i starten. Håndball og fotball ble framtredende aktiviteter og etter hvert vokste også skigruppa til å bli en av de store i Groruddalen. Etter flere år kom endelig Linderudbanen som en viktig milepel.
Mange småhøvdinger kom og gikk i styre og stell i klubben vår. Generelt har det imidlertid ikke vært store utfordringer med å dekke opp tillitsmannsapparatet. Det var en drabantby i god utvikling både sosialt og idrettslig. Nordlendinger, møringer, gudbrandsdøler, trøndere, hallinger, sørlendinger, vestlendinger ble "skranglet" i idrettslaget vårt. Etterkommere fra førstegenerasjon beboere vokste opp og ble en viktig oppgave for idrettslaget allerede fra starten i 1967.
Mange navn kunne vært nevnt når det gjelder klubben disse 25 første årene. Det skal ikke underslås at det er flere som har gått foran og dradd lasset mer og lengre enn andre. Uten disse ville det kanskje ikke vært noen slik 25-årsfeiring som vi har her i dag. Jeg nevner i fleng:
Ole Kristian Næss, Kåre Seem, Gunvald Dybvik, Haakon Haugen, Johnny Andersen, Per Rjaanes, Tor H. Berge, Arvid Hodt. Dette er tillitsvalgte med lang fartstid. Og det er så mange flere, ikke nevnt men heller ikke glemt. Og det har hele tiden stått kvinner bak. Stor hyllest også til alle disse.
Men det er et utall mennesker i klubben som har betydd og betyr mye for klubben. Alle som har stilt opp med kakebaking, funksjonærer ved arrangementer, dugnader, lotterier osv. Gjennom årene er det bygd opp årvisse arrangementer i klubben og som har gjort klubben vår godt kjent langt ut over byens grenser. En stor hyllest til alle som har gjort alt dette mulig. Dugnadsånden lever i beste velgående !!
Hvem har ikke hørt om
*Linderud Cup/DNC-Cup
*Linderudløpet
*Linderudtrimmen
*Høstcupen for de minste fotballspillerne
Det er mye å dvele ved. Det er mye å være glad for. Det største bidraget etter min mening er den stabilisator/miljøfaktor klubben vår har vært i bydelen. Evnen og viljen til å ta vare på barn og unge, aktivisere barn, unge og voksne. Og evnen til sammen å skape glede og samhold.
Og så er alt det sportslige som vi har så utallige mange minner fra i 25 år. Her kunne vi bruke dager til å mimre om store stunder. Hvilke ledere, trenere, foreldre osv. har ikke hatt en klump i halsen eller en tåre i øyekroken i Linderudhallen, på Linderudbanen, i skiløypa osv. når Linderud har vunnet eller når våre håpefulle har gjort det helt store.
Hva med det nye klubbhuset som står ferdig i jubileumsåret? Et prosjekt som har vært på gang i mer enn halvparten av klubbens historie. Dette er stooooort og en viktig milepel i klubbens historie.
Vi har mye å dvele ved og mye å være stolte av. Linderud er klubben i våre hjerter. Gratulerer med 25 år.
Det startet i 1967. Fra starten ble det opprettet en skigruppe med Kåre Seem som leder. Etter hvert kom det andre ledere, bla. Ole Kristian Næss litt ut på 1970 tallet. Men Kåre Seem fortsatte og fortsatte i flere tiår. Det er fantastisk for en klubb å ha slike ildsjeler som alltid stiller opp enten det er arrangementer eller dugnadsjobb av forskjellig slag. La oss heller ikke glemme Kåres store innsats i forbindelse med reisingen av nytt klubbhus.
Skigruppa vokste mye i antall aktive utover på 1970-tallet og utover på 1980-tallet. Og det ble mange arrangementer etter hvert,- GM og kretsmesterskap samt Linderudløpet var store og arbeidskrevende arrangement. Men ingen sak når ildsjelene stilte opp år etter år og dugnadsånden levde i bedte velgående.
Aktiviteten var stor med egne grupper for 7-11 år, 12-16 år og juniorgruppe. Og det ble mange gode resultater med kretsmestere i fleng, regionsmestere osv. For ikke å snakke om Groruddalsmestere. Det ble også etter hvert mange gode resultater i nasjonale renn. Mange løpere høyt oppe på resultatlistene i skikretsen og ellers. Har lyst til å nevne løpere som Lars Næss, Kristian Næss, Elisabeth Næss, Kjetil Olsen, Erlend Olsen, Ranie Tomter, Ola Moholt, Erling Sundnes og Johnny Holseth. Men det var også mange, mange flere som sammen med de som er nevnt utgjorde en fantastisk skigjeng fra Linderud. Samhold og trivsel samt gode trenere og gode treningsmuligheter i Lillomarka skapte et spesielt godt miljø.
På slutten av 80-tallet og på 90-tallet kom det en del dårlige vintre som gjorde at skiinteressen minket ganske dramatisk. Men likevel kom det en del nye løpere med stort potensiale. Ikke minst kom det en gutt ved navn Øystein Pettersen. Han markerte seg godt allerede som ung løper i Linderuddrakt. Seinere ble det det noen klubbskifter og hvor han etter noen år endte opp i den nystartede Lillomarka skiklubb. Alle kjenner hans store bravader i OL i Canada i 2010 som endte med olympisk gull på parstafetten. En stor skiløper med gode holdninger. Og det ble gjort stor stas på gullgutten fra Linderud i en fullsatt aula på Linderud skole etter hjemkomsten fra OL. Pr. i dag er Øystein fortsatt aktiv, nå på et langløpslag; Team BN-bank, og har flyttet til Lillehammer med sin familie.
Like etter årtusenskiftet ble det behov for å søke treningssamarbeid med andre skigrupper i Groruddalen som også hadde noe dårlig rekruttering. Det ble så etablert et treningssamarbeid med Årvoll, Grei og Grorud, delvis med felles trenere og felles skisamlinger.
Samarbeidet utviklet seg og vi gikk inn i diskusjoner om å etablere en ny skiklubb. Dette resulterte i etableringen av Lillomarka skiklubb i april 2007. Samtidig ble skigruppene i Grei, Grorud og Linderud nedlagt. Årvoll valgte å ikke bli med inn i den nye klubben. Skigruppa i Linderud il ble 40 år, men samtidig lever den videre i Lillomarka skiklubb.
Mosjons- og terrengløpet Linderudløpet som ble et kultløp for mange...
Det hele startet egentlig i Hedalen i Valdres hvor skigruppa hadde skisamling på slutten av 1970-årene.
Leder i skigruppa Ole Kristian Næss, trener for juniorene Yngvar Wennevold og undertegnede begynte å diskutere om vi ikke burde få i gang et arrangement også om sommeren i skigruppas regi. I første omgang dreide de luftige planene seg om å satse på et ultraløp på ca. 100 km gjennom Nordmarka med start på Jevnaker og som skulle ende på Hestejordet på Linderud.
Heldigvis la vi disse planene til side. Men et sommerarrangement ble det. Linderudløpet ble arrangert første gang i 1980 med start og mål ved den gamle Skiforeningsbrakka på Linderudplassen like innenfor bommen ved Hestejordet. I starten var det bare en 15 km i kupert terreng over Slengfehøgda mot Lilloseter, deretter Lilloseterveien, veien mot Evensetermyra og til slutt vei og terreng til mål ved brakka på Linderudplassen. Seinere ble det også 8 km som snudde i nærheten av Evensetermyra. Fellesstarten for løpet var ved Salamanderdammen ved det gamle steinbruddet.
Løpet ble populært. Mange løpere kom igjen år etter år. På det meste var det nesten 600 løpere som deltok.
I tilnærmet 20 år ble løpet arrangert.
Jeg har sakset en artikkel fra Linderudposten da løpet hadde 10 årsjubileum den 7.juni 1989, signert vår kjære venn Bosse:
"Ha, så er enda et stort arrangement i vår klubbs regi brakt til ende. Jeg tenker på Linderudløpet som gikk fra Linderudplassen den 7.6.-89. Nesten 350 deltakere, små og store, løp eller gikk i år.
Antall startende er vi fornøyd med. Jeg kan si til dere alle at et så stort arrangement ikke gjør seg selv. Etter at vi i fjor høst fikk godkjent vår søknad, så begynte forberedelsene ved påsketider i år. Trykking av informasjonsfolder var første post og denne ble sendt til samtlige som fullførte i fjor. Deretter diverse planleggingsmøter, hvem skulle gjøre hva ? Etter en stund fikk vi folk til alle nøkkeljobber. Premier ble bestilt. Skiforeningsbua ble bestilt. Krigsskolen lovet oss vann og vi fikk lov til å bruke idrettsplassen ved Krigsskolen til parkeringsplass. I tillegg en rekke små og store ting som måtte ordnes.
Jeg tar meg lov til å skryte litt av oss selv. Vi har en god og solid stab av medlemmer i vår klubb som ikke kjenner ordet nei, men som lever og ånder for sin klubb dag og natt. Uten disse medlemmene ville det vært umulig å gjennomføre et slikt arrangement. Man må her være klar over at vi under selve stevnet trenger mellom 30 og 40 funksjonærer. Og alle gjør en strålende jobb for klubben sin. Jeg vil her spesielt nevne alle våre damer, støtteforeningen og deres hjelpere. For salg hadde de bakt boller til inntekt for klubben. Bollene var fremdeles varme da de ankom Linderudplassen.
Ute i løypa hadde vi den "eldre garde" som løypevakter. Disse ville blitt sure hvis de ikke hadde fått en jobb i "løpet". De viser år etter år ekte klubbkjærlighet.
Vi hadde to tidtagerklokker i målområdet, den ene sviktet i år, men sekretariatet løste det problemet på en utmerket måte.
Også i år fikk vi mange etteranmeldinger på løpsdagen. Dette er et problem som vi må prøve å løse for ettertiden. Etteranmeldinger skaper mye ekstra arbeid og det er vel snart riktig å ta en tilleggsavgift for slikt ?
Jeg nevner ikke navn, men dere har alle gjort en fin jobb for klubben vår og som leder av arrangementet takker jeg dere alle. Linderudløpet 1989 er historie, men jeg håper vi ses til Linderudløpet 1990.
Og Linderudløpet i skigruppas regi ble altså enda 10 år eldre før det ble nedlagt rundt årtusenskiftet. En suksess i klubbens historie!
Mosjons- og friidrettsgruppas historie......
Mosjonsgrupper ble en del av klubben allerede fra starten i 1967. Både damegruppa og herregruppa hadde et litt vanskelig "liv" i de første årene. En noe anonym tilværelse kanskje. Treningen en gang pr uke måtte foregå på Veitvet. Å få plass i Linderudhallen var vanskelig. Tildeling av timer der satt langt inne og det ble en del gnisninger mellom håndballgruppa og mosjonistene. Men til slutt fant man løsninger med deling av Linderudhallen et par timer pr.uke. Dermed kom mosjonistene "hjem" på slutten av 1970-tallet.
To-tre forhold gjorde at vi omorganiserte og fikk en mosjons- og friidrettsgruppe på slutten av 70-tallet. For det første var det viktig å stå sterke for å bli tildelt timer i Linderudhallen. For de andre var det viktig å bli registrert i Friidrettsforbundet og få mulighet til å få arrangert Linderudløpet(omtalt et annet sted). Ved å bli registrert i Friidrettsforbundet kunne vi søke og komme inn på terminlistene for terreng- og mosjonsløp. Et tredje moment var at jeg som trener i skigruppa ønsket et tilbud om sommeraktiviteter og litt konkurranser for en gruppe skiløpere.
Og helt på slutten av 1970-tallet så mosjons- og friidrettsgruppa dagens lys med eget styre, budsjett og regnskap osv. Jeg ble leder i gruppa de første årene og hadde med meg bla. Reidun Normann og John Skjellaug i styret. På midten av 1980 tallet overtok Arvid Hodt og han har stått på siden den gangen, -en unik historie i klubben.
I starten rundt 1980 fant vi ut at vi måtte ha et tilbud til trimmere og mosjonister, samt aktive i nærområdet. Dermed ble" Linderudtrimmen født", et tilbud som klubben har hatt helt opp til våre dager. Like sikkert som våren kom er Linderudtrimmen blitt arrangert med start og mål ved Linderudplassen ved inngangen til Hestejordene. Tre trimkvelder om våren og tre kvelder etter sommeren. Trim og konkurranse hånd i hånd, uhøytidelig og populært år etter år. Det viktigste har vært å delta og prøve å forbedre tiden sin fra forrige løp eller fjorårets løp.
Jeg har sakset en artikkel fra Linderudposten nr. 2 i 1989:
"LINDERUDTRIMMEN
Linderudtrimmen sier det deg noe ? Du har kanskje sett oppslagene på telefonstolpene rundt om i distriktet. Kunne du ikke ha lyst til å prøve deg en gang. Dette er nemlig et tilbud som ikke stiller de største kravene til utøverne. Det er opp til deg selv. Er du 12 år eller eldre er det snakk om 3 km. På tid.
Er du ikke interessert i plage livet av deg i kampen mot kokka, kan du jo forsøke deg med P/M-løp. Du fastsetter en tid på forhånd og forsøker- uten klokke medbrakt- å komme nærmest mulig den tiden du sjøl har stipulert. Du velger sjøl alltid tempo. Dette høres vel ikke altfor forpliktende og stressende ut ?
Poenget ar altså ikke å lure deg med på stressende konkurranser,- vitsen er ganske enkelt å få deg opp av godstolen og med på en hyggelig test av egen form.
Vi er en fast gjeng på store og små- i alt ca. 30 personer- som er med i alt 6 ganger i løpet av våren og høsten. Det er plass til mange flere.
Starten foregår på Hestejordet og løpet foregår på kjente stier og veier. Det kunne være artig om LInderudtrimmen kunne bli bedre kjent blant flere i bydelen. Løypa er den samme hvert år og du har i alle fall din egen tid fra året før å konkurrere mot. Og dette er vel en passende konkurranse ?
Ta med deg barn/barnebarn/mor/far/ektefelle/besteforeldre/nabo..... og bli med. Og du blir garantert ikke ruinert. Hvert løp koster kr.10..- uansett antall familiemedlemmer."
Og Linderudtrimmen fortsatte år etter år................... En unik og viktig del av klubbens historie.
Linderud IL, Klubbhuset
Da Arvid Hodt for noen uker siden ringte og fortalte om planene for årsmøtet i Friidrett/Mosjon og som et apropos antydet at det
ville være ønskelig at jeg fortalte litt om bakgrunn og tilblivelse for Klubbhuset, ble jeg først litt glad: Det nærmer seg jubileum for idrettslaget,-50 år. Men etter hvert ble jeg litt lei meg også, for
det hadde vært mye lettere om man hadde stilt samme spørsmålet for et år eller to tidligere: Da jeg og Gunn for ca. ett år siden flyttet til leilighet etter 43 års botid i Øvre Lunden 1, ble mye” lagervarer ” sanert og ikke medtatt i flyttingen. Jeg innså
etter hvert at et kåseri om Klubbhuset ville bygge i hovedsak på egen hukommelse og derved bli ikke helt objektivt prosjekt.
Det skal også innrømmes at jeg en lengre periode etter samtalen med Arvid har hatt samme følelsen som jeg ofte hadde etter at vi på skolen hadde fått stiloppgaver med innleveringsfrist en tid framover. Jeg har tenkt en del på oppgaven, men skrivearbeidet er utsatt til svært nær fristen.
Men noen spørsmål vil jeg forsøke å besvare etter beste evne:
Hvor gammelt er huset?
Hvordan er det finansiert?
Hvordan ble pengene skaffet?
Hvem eier huset, og hvordan finansieres driften?
Har huset noen betydning for lokalmiljøet, og hvem bruker det?
Etter å ha lettet på det meste av mapper og esker i leiligheten vår, satt jeg igjen med et meget begrenset materiale som vedrører dagens emne: Kopi av driftsregnskap for Klubbhuset for årene 1994 og 1995, og et diplom som viste at Tor Berge på et tidspunkt var utnevnt til æresmedlem av Linderud IL. Bak diplomet fant jeg et hovedstyrereferat fra 1994. Dette får vi ta som dokumentasjon for at jeg nok har hatt en finger med i spillet om klubbhuset, og at tiden rundt1994 nok har vært viktig.
For ordens skyld bør jeg kanskje si noen ord om meg selv før jeg går videre: Jeg har hatt min oppvekst på Sørlandet(Lindesnes og Kristiansand S), selv om det i min fødselsattest angis at jeg er født i Oslo, og noen etter å ha hørt meg snakke da antyder at det må være nokså langt syd i Oslo. Etter skolegang ble jeg student i Oslo fra 1963 og tilbrakte avgjørende år av livet ved Universitet i Oslo.
Skigleden ble vakt i disse årene og ha fulgt meg senere. Etter noen yrkesaktive år ved forskjellige apotek i landet, flyttet vi til Oslo i 1975 og har senere bodd her.
Min første kontakt med Linderud IL fikk jeg allerede tidlig første vinteren eter flyttingen i 1975. Da deltok jeg i et bedriftsskirenn som het Åklungen Rundt i Sognsvannsområdet. Der kom jeg til å starte litt bak en kar i blått og gult ed Linderud IL på ryggen. Det ble et mål for meg å ta ham igjen, siden jeg bodde på Linderud og egentlig ikke hadde hørt om noe lokalt idrettslag. I målområdet oppnådde jeg kontakt med personen, som viste seg å være Gudbrand Bakke. Vi fikk etter hvert mye med hverandre å gjøre, og Gudbrand ble min inngang til idrettslaget, hvor jeg har vært medlem hele tiden etterpå. Vår sønns deltagelse i barneskirenn bl.a. rundt Linderudbanen og i Hestejordet, førte raskt til at jeg ble engasjert i Skigruppa i LIL, og etter et par sesonger også som medlem av Hovedstyret, hvor jegi en 10-årsperiode fungerte som formann.
Linderud Il ble stiftet 13.12. 1967, og jeg kan ikke rose meg av å være blant stifterne , men idrettslaget har hatt en stor betydning for både meg og min familie, som pleier å presisere at vi ikke er fra Oslo, men fra Linderud. Ofte tar jeg meg i å tenke at det må være vanskelig å finne seg til rette i et nytt miljø uten barn på skole eller i idrettslag eller korps, og kanskje til og med uten hund?
La meg slå fast at det ikke er mulig å snakke om Klubbhuset uten samtidig også å snakke om DUGNADER. Jeg har derfor passet på at også Knut Bore skulle være tilstede her når det skulle snakkes om klubbhuset. Han har vært min etterfølger i de dugnadsprosjektene som har vært med å danne grunnlaget forbyggingen av huset. Litt enkelt sagt kan vi hevde at dette huset i vesentlig grad er bygget på pølser og toddy, som følge av våre salgsdugnader i Holmenkollen sommer og vinter gjennom mange år. Det har vært et langvarig samarbeide mellom LIL og Skiforeningen om arenasalg i Holmenkollen under de store arrangementene der opp.
Som jeg har fortalt, har jeg dårlig med dokumentasjon, men jeg tror vårt samarbeid med Skiforeningen startet ca. 1984 etter en henvendelse fra Steinar Eidaker til daværende forman i vår håndballgruppe, Kari Anne Andreassen. Eidaker hadde tilknytning til Linderud, og da han overtok som driftssjef i Kollen, ønsket han at også østsiden av byen skulle bli engasjert i det som foregikk i anlegget. Romsås Janitsjar hadde vært involvert med salg før oss, men de hadde ikke nok folk til å drive tilfredsstillende alene. Vi ble da forespurt om å bidra, og under sterk tvil ble vi med på oppgaven sammen med Romsås, og vi skulle dele likt på både oppgaver og inntekter. Etter et par år ble vi tildelt eneansvar. Det tror jeg både var fordi vi gjorde et godt inntrykk ,og fordi samarbeidspartnerne fra Romsås etter hvert gled ut av bildet uten at jeg kan peke på noen hovedårsak til det.
Da vi gikk inn i Kollen-samarbeidet, var det med en klar målsetting om at fortjenesten i hovedsak skulle brukes som til-
skudd til Klubbhusfondet, som ble opprettet ganske tidlig i lagets historie. Fondet hadde lang historie, men vokset meget langsomt.
Gruppene skulle overføre overskudd til fondet, men overskudd var det lite av i klubben. I mange år ble det bl.a. holdt GRISELOTTERI før jul. Da ble to halve griseskrotter loddet ut.
Kakelotterier og flyttejobber var andre typer oppgaver gjennom årets sesonger, men det er grenser for hvor mye arbeid som kan pålegges medlemmene i tillegg til arbeidet med å sørge for at idrettslaget fungerer som et idrettslag etter de forutsetninger som er satt. Vi har alltid ønsket å være et lokalidrettslag med vekt på breddeidrett og tiltak for barn og unge.
Da vi etter kort tid innså at Kollen-engasjementet var en gylden mulighet til å skaffe laget faste og solide inntekter, ble vi fort enige om at midlene skulle deles mellom drift og sparing ,og at arbeidet i Kollen i stor utstrekning kunne erstatte det meste av annet dugnadsarbeide og belastinger utenom lagets drift. Opp-
Slutningen om arbeidet i Kollen var fra første stund stor, og bekymringene for at vi ikke skulle klare å fylle oppgaven ,har vært unødvendige kan vi si i ettertid. Men jeg må innrømme at jeg til tider likevel var bekymret underveis, og noen av oss ha nok underveis innkalt både tanter og onkler noen ganger for å fylle arbeidslistene. Jeg husker selv en av mine nevøer som ikke uten alvor lurte på om det var mulig å melde seg ut av familien.
Opprinnelig var Kollen-arbeidet et vinterfenomen konsentrert omkring Holmenkollen Skifestival, som etter hvert utviklet seg til å bli et arrangement som gikk over det meste av ei uke. Ganske raskt ble også Sommerkollen oppfunnet og vi ble medarbeidere under både Ta Sjansen og Sommnerkonserten. ”Witch Witch” fikk
vi også se fra salgsbodene underveis. Både Ski-VM og Skiskytter-VM har vi vært med på å betjene. Under OL i 1994 ble vi hyret inn til å forestå salg på Flagstadjordet som følge av vårt gode rykte.
Sykkel-VM i Oslo 1993 så vi også over dampende pølsekjeler, men som kjent har sykkelfolket en tendens til å drive med underskudd, så akkurat sykkel-VM ble vi ikke rike på. Men samlet
tror jeg vi kan slå fast at våre salgsdugnader i det store og hele har tilført idrettslaget store og gode summer gjennom flere år. En vesentlig del av disse inntektene ble avsatt til klubbhusfondet, som etter hvert kom til å inneholde hundretusener. Jeg kan godt innrømme her og nå at mitt hovedmål som formann i lagets Hovedstyre ganske raskt ble å sette opp et klubbhus på Linderud.
På det meste tror jeg vi var mer enn 100 medlemmer fra Linderud i sving samtidig i Kollen på de største dagene. Noen ganger ordnet vi oss med buss-transport og måtte ha 2 busser for å få plass til alle. Kritikere kan kanskje si at overskuddet pr. arbeidsdag ikke kan ha blitt så stort sett i dette perspektiv, men samlet har det vært helt avgjørende både for lagets drift og for arbeidet med å sette opp klubbhuset vi sitter i.
I overmot over salgs-suksessene i Kollen og i ønske om å øke klubbhusfondet ennå raskere, tok vi på et tidspunkt sjansen på å overta driften av en Seven-Eleven-butikk, som skulle drives på dugnad. Det ble et eventyr som kostet oss dyrt både fordi vi ikke tidlig nok så farene som lurte ,og fordi vi måtte ty til mer betalt arbeidskraft enn vi hadde beregnet. Butikken lå i Sagdalen på Strømmen. Dette var nok en følge av at mens jeg på denne tiden var formann i LIL ,var jeg også apoteker på Strømmen, hvor jeg hadde ansatt Arne Aarnes i midlertidig stilling etter at han var uheldig og mistet sin faste jobb i en fagforening. Han var på denne tiden trener for damelaget i LIL og engasjert i mange verv hos oss. Vi ansatte Arne som bestyrer av butikken i Sagdalen.
Forsøket med Seven-Eleven-drift endte med et betydelig økonomisk underskudd, som delvis skyldtes underslag fra en av ”dugnadsarbeiderne”, som i påsken hadde til oppgave å bringe dagsomsetningen til bankboksen om kvelden. Etter påske gikk det uvanlig lang tid før vi mottok de vanlige kvitteringene fra banken, ogetter purring fikk vi beskjed om at det ikke var innlevert innskuddsposer for noen av dagene i påsken. Samtidig ble det lagt merke til at keeper på LIL’s herrelag hadde forsvunnet etter påske, og det ble klart at han hadde stukket av sted med en ukes kontantomsetning. Hovedomsetningen i en Seven/Eleven-butikk foregår i helgene når andre butikker er stengt ,og påsken var et høydepunkt i denne sammenheng. Det
ble tatt rettslige skritt for å redde stumpene, men der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett. Vi satt igjen med et krav på tyven i størrelsesorden hundretusener. Noe fikk vi på vår ansvarsforsikring, men det var småpenger og ganske snart innså vi at vi måtte kaste inn håndkledet. Oppmann for vårt damelag på denne tiden var Jan Erling Nilsen, som er jurist. Han har i ettertid påtatt seg å holde kravet etter underslaget varmt ved jevnlige purringer, det som har kommet ut av dette, har tilfalt damelaget. Men det har vært lite å slåss for!
Mens vi dreiv Seven/Elevenbutikk med Arne Aarnes som bestyrer, påtok Arne seg mye arbeid med planlegging og søknader i forbindelse med Klubbhusbyggingen, som da var godt i gang.
I tillegg til vårt klubbhusfond hadde vi i mellomtiden også skaffet oss byggematerialer som følge av en avtale vi inngikk med Oslo Kommune om riving av det midlertidige postkontoret på Grünerløkka.Verdien av de materialene vi på denne måten skaffet oss, ble regnet inn som egenkapital da vi søkte om tippemidler til byggingen. Rivingsarbeidet forsøkte vi først å utføre ved hjelp av tilvist arbeidskraft fra Trygdekontoret, men vi innså rask at vi måtte gjøre det meste selv for å få det gjort på rimelig tid ,og slik at hovedmengden av materialer kunne gjenbrukes. Det ble på denne måte en del av oss som fikk mange ekstra dugnadstimer for idrettslaget. Det ble en iøyenfallende haug med materialer som etter hvert samlet seg opp på treningsfeltet bak fotballbanen på Linderud. Søknader og kontakt med kontorer og myndigheter tar tid, og byggingen kom selvsagt ikke i gang samtidig med rivingen. Vi hadde materiallager både gjennom sommer og vinter, og vi måtte leie store presenninger fra OB WIIK for å beskytte verdiene. Disse presenningene var det tydeligvis noen som misunte oss ,og de ble borte i løpet av første vinter. Det oppsto erstatningskrav etter tyveriene, og leiesum for presenningene ble etter hvert ganske betydelige.
I denne fasen av prosessen var det Arne Aarnes som holdt i mange av trådene, og jeg tror kanskje at jeg selv hadde gitt opp prosjektet dersom vi ikke hadde kostet på oss å ha Arne i jobb for oss. En periode ble han lønnet gjennom butikken i Sagdalen og senere som sjåfør for Strømmen apotek, som var mitt ansvar.
Det oppsto mange uforutsette vansker og utfordringer underveis.
Heldigvis har man evne til å fortrenge mye ubehag, og det går også an å glede seg over småting . Det kan i denne sammenheng være på sin plass å nevne en episode på slutten av rivningsarbeidet på Grünerløkka: Rydding av tomta var en del av oppgavene våre, og på slutten stod vi igjen med en kjempestor stålbjelke som huset hadde stått på. Det så tvilsomt ut som en utgiftspost, men da jeg nevnte forholdet til en Rotary-kamerat, fikk jeg til svar at det var et salgsobjekt i de rette hender, og vi ble satt i kontakt med et firma som forhandlet stål. De overtok ryddingen ,og betalte oss noen tusenlapper for å overta stålbjelken.
Arne Aarnes oppnådde god kontakt med den etaten i Oslo Kommune som da het Park og Idrett. Der hadde man god forståelse for at det var behov for et klubbhus på Linderud, men de gjorde det helt klart at penger hadde man ikke til slikt. Men de hadde folk som ikke var overbeskjeftiget . Det ble ordnet slik at arkitekthjelp fra Park og Idrett ble kommunens vesentligebidrag til prosjektet vårt. Det fikk arbeidstittel ”Fra postkontor til Klubbhus”. Arkitekten het Behr. Tomt ble utpekt og alle søknader sendt i de rette kanaler. Byggebudsjettet ble satt oppslik at LIL´s egenkapital dekket 1/3 av totalkostnaden, og Oslo kommunes bidrag ble beregnet til 1/3 i form av arkitekthjelp og annen bistand, samt tomt. Siste tredjedel skulle være tippemidler. Dette ble godkjent, og vår andel var klubbhusfondets ca. 500.000, samt resirkulerte materialer og dugnadsarbeid under byggingen.
Jeg husker godt utgraving av tomta og hvordan vi gledet oss med å sette opp grunnmuren til huset i regi av vårt medlem Kåre Seem, som var murer. Han hadde sin fulle hyre med å dempe noen av oss med beskjed om at ”Rompa på huset er alltid lang”:
Arbeidet kan gå raskt i perioder, men avslutningen kan være langdryg, så ikke gled dere for tidlig. Dette var kloke ord, som vi fikk erfare betydningen av underveis.
Under byggingen kom det klart fram at vi hadde medlemmer med mye forskjellig erfaring og kompetanse, som vi kunne dra nytte av. Men vi erfarte også at det var umulig å basere alt på frivillig og ubetalt arbeid. Vi ble nødt til å ha godkjent byggeledelse, og her landet vi på vår egen Knut Abelson ,og han samarbeidet med snekker Kjell Solberg, som begge jobbet etter regning. Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt vare på noen av Kjells håndskrevne dagsordrer på plankebiter som møtte oss om etter- middagene.
Jeg har nå nevnt navn på enkelte viktige hjelpere, men jeg burde tatt med flere, men da vil jeg helt sikkert glemme noen som burde vær nevnt. Derfor utvider jeg ikke persongalleriet ytterligere her.
Av de tingene jeg selv i ettertid av byggingen er mest fornøyd med, er det faktum at vi kom ut av prosjektet uten personskader eller alvorlige uhell. Dersom man setter seg ned og tenker på hva som kunne gått galt, kan man bli ganske redd! Men jeg er glad for å konstatere at huset kom på plass og står der ennå.
Alle som har arbeidet med budsjetter og økonomi ,vet at det er sjelden alt går som planlagt, og at det er viktig at budsjettet har med en post for uforutsette utgifter. Vi hadde det i vårt budsjett, men summen kunne gjerne vært noe høyere. En annen ting vi ikke hadde oppfattet på forhånd ,men som vi vet veldig godt nå i ettertid, er at tippemidler bare bevilges til prosjekter som har kommunal godkjenning og bare etter at ferdigattest foreligger.
Her bommet vi stygt, og kassen var tom lenge før alle regninger var betalt. Noe banklån var det på dette tidspunkt ikke tale om å få innvilget. Løsningen ble at jeg som formann måtte betale ut-
giftene etter hvert som regningene forfalt, og etter en tid innså jeg at jeg i realiteten hadde aksjemajoriteten i prosjektet, og den fikk jeg beholde inntil tippemidlene ble utbetalt og til etter at en del av de neste dugnader i Kollen var unnagjort. Da var det godt å ha en bedrift som tillot at eieren tok relativt store personlige uttak i perioder. Jeg er svært glad for at både idrettslaget og dets tidligere formann kom ut av situasjonen uten varige sår og skader.
Etter byggingen av klubbhuset følte jeg at jeg som formann hadde oppnådd det hovedmålet jeg selv hadde satt for laget og meg selv.
Jeg valgte å trekke meg fra hovedstyret etter noen sammenstøt som ikke hadde med klubbhuset å gjøre, og fungerte somdriftsleder for huset i et par sesonger inntil de siste motbakkene var passert. Men på samme måte som for gamle sirkushester som kjenner lukten av sagmugg, ble jeg inspirert til å gå inn i lagets styre igjen da det ble startet arbeide med å etablere en ny flerbrukshall på Linderud . Jeg har med glede og spenning fulgt dette nye prosjektet , ogjeg ser både likheter og forskjeller mellom klubbhuset og hallen. Den største forskjellen ligger i størrelsen på byggekostnader. Mens klubbhuset kom i havn med en sluttsum på godt under forsikringssummen på 3 millioner, har flerbrukshallen startet på 8 milioner og etter hvert øket til 54 millioner etter at alle innvendinger og krav fra kommune og andre er tatt hensyn til. Bare momsrefusjonen som ventes er nå beregnet til 9 millioner. Den vesentligste delen av bygekostnadene vil i det nye prosjektet bli dekket av offentlige tilskudd, tippemidler og lån, men fremdeles en egenkapital fra LIL på over 3 millioner.
Jeg er usikker på hvor sterkt vi eventuelt vil føle eierskap til en ny hall som blir så stor og dyr. Her blir trolig preget av offentlig bygg bli framtredende i motsetning til hva som er tilfelle for dette huset. For det er viktig å understreke at huset er vårt og ikke noe offentlig eller kommunalt foretagende. V i har det fulle ansvar for både drift og vedlikehold og det er ingen selvfølge at vi skal motta noe tilskudd utenfra til dette. Heldigvis har det vært mulig å søke om forskjellig slags støtte til for eksempel strømutgifter og nye møbler osv. Etterhvert er noen av oss blitt ganske gode til å finne kilder som kan motta søknader.
Dersom LIL får gjennomført sitt hallprosjekt, vil det bety at laget vil bli drevet på en helt ny måte. Vi blir eiere av et stort AS og får anledning til å ansette personale som tar seg av drift av anlegg og hjelper med vakthold og daglige gjøremål og administrasjon.
